"The answer my friend, is blowin` in the wind"

Glem kriveligheten, triveligheten og kjærligheten også for den del, virkeligheten er en 3-årig syrisk flyktninggutt med fluer i øynene i en teltleir fem minutter utenfor Rashediyeh. Hvor lenge må en 3- åring i en teltleir skrike før mamma kommer hjem? Dette er en virkelighet som deles av fem, seks treåringer og enda flere litt eldre barn, som driver hvileløst mellom de sju teltene som er provisorisk satt opp i et veikryss. Her deler sju familier toalett- og vaskemuligheter, en gassovn, og stort sett ingenting annet. Eller, de deler på alt, unntatt privatliv. Det er ikke-eksisterende.

"How many times must a man turn his head, and pretend that he just doesn`t see?" Bare innad i Syria er det rundt to millioner hjemløse. Over 385.000 syrere har flyktet til utlandet, i følge FN`s flyktningorgan UNHCR. 385.000. Det er på en måte bare et ubegripelig stort tall som svever over den monotone Dagsrevystemmen en tirsdagskveld, vi svelger det ned sammen med kaffen, et glass melk og knekkebrød med brunost. Det er kveldsnyttvirkeligheten. Men denne lille treåringen, som nettopp har lært seg å gå, han er mer enn bare et tall. Han er et nytt lite menneske, født som flyktning. Han er her, rett foran meg, og han snubler i en stein og mister balansen og skriker så tårene spruter, og det er ingen som trøster, og jeg tør ikke å ta han i armene mine, for da ville jeg selv trengt mer trøst enn det er mulig å oppdrive. Jeg glemmer han ikke. Han stabber standhaftig i vei med kjeksa i hånda, kledd i en ullgenser som ser ut som den klør noe infernalsk i varmen, og ingenting annet. Tårene ligger på lur i øyekroken, men han klarer på et vis å holde dem under kontroll. Men så snubler han i en stein, og hadde han ikke vært så myk så hadde han forstuet ankelen, men han detter, og det er nok, det er mer enn nok, jeg føler mer enn jeg tenker, at nå tenker han at nå er det nok, nå klarer jeg ikke mer, nå må jeg skrike. Og han skriker og skriker, og ingen trøster. Og alle disse 385.000 som har flyktet, de er mennesker, med sine drømmer og håp, selv om det nok er stadig synkende. Jeg tenker på min egen mormor, da hun døde. Hun var bare ett menneske, med sin egen historie. Ett menneske, og en nesten fullsatt kirke i begravelsen. Så mange var vi som var berørt av at hun ikke lenger fantes. For hvert av de 385.000 er det like mange historier, og like mange mennesker som er berørt av deres flukt. To millioner på flukt. Hvor mange døde? "How many deaths will it take til he knows, that too many people have died?"   

En tv står og flimrer i et hjørne. Barna er hjemme mens foreldrene er ute og jobber på åkrene, for mat eller penger; "noss, noss", half, half. Aldri har jeg vel vært så glad over å kunne noen gloser på noens språk enn her, sittende på huk på gulvet i et telt hos syriske flyktninger. Det løser opp stemningen, det gjør det litt lettere. Skjønt, hvor lett kan det være, å komme på besøk i en flyktningleir å være rik og hvit? Etter rådslagning med min palestinske venninne og oversetter har jeg kjøpt en pakke med brød og en ost til hver av de syv familiene, og en pakke med kjeks til barna. Det er akkurat så mye og så lite at det ikke føles kleint. "You understand the orphanage with his gun."

En av kvinnene er gravid, 20 år gammel. Hun vet ikke hvor hun skal føde sitt første barn, sannsynligvis her i teltet. Blikket febermatt, øyenbrynene tynt streket opp med sminkeblyant, hijaben stram over panna. Barnet som skal komme vil ikke finnes i noe som helst register på noe som helst kontor. Selv vet hun ikke hvor lenge de skal bo i det teltet som nå er hjem, eller hvordan det kommer til å gå under den neste regnskura. 20 år. Mannen er en god del eldre enn henne, sitter og drikker te og er ulastelig antrukket i svart skjorte i et stoff som ligner på silke. Ååå, men jeg vet ikke om han er en bra mann, om han er en bra mann for henne, under hvilke omstendigheter hun ble gravid. Kanskje hun skulle hatt en annen. "You say you`re looking for someone who`s never weak and always strong, to carry flowers constantly and come each time you call, some one who will die for you and more! But it ain`t me babe, it ain`t me your looking for, babe".   

 Ei tretten år gammel jente som er hjemme alene med sine småsøsken på ni, åtte, sju og tre år. Tretten år! Jeg ser ungdommen og drømmene i øynene hennes, og de litt keitete ?tretten år gammel jente- bevegelsene?, hun står liksom og vrir seg litt mens hun vifter bort fluene rundt øynene på den minste av søsknene. Hun er den eldste som er hjemme i det teltet, så hun får ansvaret for brødet og osten. Jeg spør henne om hun også vil ha en av kjeksene de minste ungene har fått, men hun peker på lillebroren sin; gi den til han isteden. Hun ville heller gått på skole, men hun må være hjemme mens mora er på jobb. Og om mora hadde vært hjemme hadde hun ikke kunnet gått på skole likevel; hvilke rettigheter har hun som papirløs flyktning i Libanon? Jeg får ikke noe svar på det spørsmålet om hvor far er. Hun er tretten år. "May you stay forever young".

På vei hjem blir jeg stoppet i checkpointen. De kjeder seg i dag, og har funnet fram en slags mobil spikermatte som de kjører fram og tilbake foran de ventende bilene. De studerer passene våre i nærmere tjue minutter, selv om jeg er overbevist om at i alle fall den ene av dem har sett meg før. Endelig gir de da sitt tause samtykke, og jeg pakker passet godt ned i veska, med hamrende hjerte. Jeg går ut av drosjen litt før det siste stykket hjem, så det skal bli lettere for han å snu. I det jeg runder det siste hjørnet på vei hjem til Amiras falafel ser jeg to gutter i åtte, ti-årsalderen som sitter midt oppi en haug av søppel og bildeler. De vinker og smiler til meg, mens de fikler med en piggtråd. "It`s not dark yet, but it`s getting there".    

 Ragnhild

3 kommentarer

Randi Avelsgaard

21.11.2012 kl.18:26

Gripende lesning og fine bilder. Dere er tøffe! Men så bra at dere er akkurat det, og at dere er der!

Mamma, trygg i stolen på Knausen, Stjørdal, Norge

Kari

23.11.2012 kl.14:46

Åååh,grøss! Dette innlegget borra seg dypt inn i sjelen. Så flott at du kan formidle det du ser så sterkt og så levende. Fortsett med det! La alle høre om virkeligheten og om alle grusomhetene vi slipper å forholde oss til i trygge, lille Norge. Bra jobba Ragnhild! Det får en til å tenke, og jeg kjenner jeg blir utrolig takknemlig og glad for at min egen lille, store tolvåring kan gå trygt hjem fra skolen hver eneste dag, mange mammaer der ute er dette langt fra en selvfølge.

Stor klem, Kari.

Guri

09.12.2012 kl.21:45

Du skriver så godt og levende, gir bilder av det du opplever som gjør at jeg også ser det. For en jobb dere gjør, det er mange som er glade for at dere handler og ikke bare snakker om å handle. God jobb videre.

Skriv en ny kommentar

hits