"Krivelighet, kaffe, kjærlighet og Klassekampen"

Forrige gang skrev jeg at jeg snubla rundt og lette etter kjærligheten, gjorde jeg ikke? Vel, den er her overalt rundt meg, og etter hvert også i meg. Den sitter i ryggmargen på den gamle mannen med rød kuftye som sitter på huk i grønnsakshagen sin omgitt av en sterk duft av koriander. Han snur seg mot meg da jeg går forbi og hilser meg salam aleikum. Den stråler fra øynene til de gamle tannløse konene som sitter i døråpninga med kaffekoppen sin og ønsker meg velkommen inn; faddal, faddal, habibti! Den bor i hendene til kvinnene som sitter på gulvet i et grønt hav av oliven og kutter hver enkelt oliven i fire, så det skal trenge inn nok olje og salt. Jeg klarer nesten ikke å ta blikket fra disse hendene. Sterke, brune med lange fingre, store hender har de, disse damene, og jeg tenker på hva de har håndtert gjennom livet. De sluntrer ikke unna en eneste oliven, og jeg tenker at like kjærlig og bestemt har de oppdratt barn og barnebarn og nabobarn og laget uendelige mengder hummus, supper, kafta og falafel, kokt kaffe og lagd te, vasket klær og hengt dem opp i en evig runddans, vært ei hånd å holde i for mennene sine når kvelden endelig har kommet. Den samme kjærligheten er det de overøser meg med; " abibti inti"! Kjære du. Den er litt røffere innpakket kjærligheten fra guttene på kafeen, men budskapet er det samme; " Relax, and enjoy! We take good care of you, you know!"  Kjøpmannen på hjørnet er likevel best ; " I love Norway, and I love you"! 

Også var det kriveligheten da. Jeg har forsonet meg med at en joggetur om morgenen, litt valnøtter og en melkeskvett i kaffen gjør meg glad. Jeg blir en bedre solidaritetsarbeider hvis jeg er glad. Kunsten er jo selvfølgelig å føle seg like glad, uavhengig av disse ytre, høyst fysiske elementene. Gleden skal komme innenfra, sier yogaen. Men noen ganger må man ha litt hjelp fra det utenfor, for å finne fram til det som er innenfor, eller hva? Hvis jeg for eksempel tar den joggeturen, blir jeg adskillig mer konsentrert og hyggelig under samtalen med lederen på biblioteket etterpå, noe som i sin tur resulterer i en middagsinvitasjon hjemme hos henne, som igjen gir meg et innblikk i en annen palestinsk families hverdag, og det er jo nettopp det jeg er her for. Det må da være bra? Et godt stykke real konsekvensetikk. 

Så hvorfor synes jeg det er så ekkelt å være her, likevel? Tross all kjærligheten og maten og virkelig verdens beste kaffe med kardemomme. Hvorfor klarer jeg ikke å bli kvitt denne udefinerbare følelsen av kvalme, eller et annet ubehag som ligner litt på det man får etter å ha spist seg stappmett på restaurant og det første man møter når man kommer ut døra er ei åpen barnehånd og to tomme øyne. Følelsen av å være alt for mett. Men det er jo ikke det jeg gjør her, det finnes takk og pris ingen restauranter i leiren, og jeg er jo her for å være solidaritetsarbeider, for å gjøre noe godt, gjøre noe som kan bety en forskjell i en annens liv! Det kan da ikke ligge noe annet enn godhet bak et ønske om å gjøre noe sånt? Svaret får jeg i en artikkel i Klassekampen ( tusen, tusen takk for bunken med aviser, Elisabeth! Habibti!), som i likhet med jogging og valnøtter er noe av det beste jeg vet. Der står det under kronikk og debatt: ? Et snikende ubehag?, av Eva Ljosvoll ( Klassekampen 23.10.12). Hun forteller om da hun var med og bygde skole et eller annet sted i Øst- Europa. Det i seg selv var ikke problemet, øst-europeere må jo også få gå på skole. Nei, det var mer kombinasjonen av underholdning, ferie og meningsfullhet, å føle seg riktig og viktig. Senere forteller hun om da hun var bøssebærer for tv- aksjonen, og fikk høre at hun var så flink, der hun var ute og gikk i det fine høstværet. Det er akkurat det; alle sa til meg før jeg dro at jeg var så flink, så meningsfullt det må føles og så godt et menneske jeg er. Jeg syntes det var ekkelt allerede da, for det er ikke stolthet jeg føler, det er snarere, som Eva Ljosvoll sier, at? jeg kan bruke verdens urett til å skape mening i eget liv, og det synes jeg er flaut?.  Det er det det er, flaut, å være rik og vestlig, med et norsk pass. Men, tilbake til konsekvensetikken; uansett all verdens urett og årsaker til at jeg er her, så er jeg her, nå, og hvis det kan føre til at den lille jenta som tar hånda mi på vei hjem fra skolen og lærer seg et par nye engelske gloser av meg kanskje får en ekstra motivasjon til å ta med utdanning når hun blir stor, så må jo det være bra!

Yogaboka sier; "of course, even here we can wonder; if I am to lead a sacrifical life, how can I eat, how can I clothe myself or have a house of my own" Så kommer yoga-gullet; "you can have all these things to equip yourself to serve others. You must have a bed to rest in to feel refreshed in the morning to go out to serve others. You muse eat to have enough energy to serve others. So you do everything with the idea that you are preparing yourself to serve others".

Hah! Den satt. Jeg går ned og tar oppvasken for Amira.

 

Ragnhild

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits