Rune - Uke 1

Feel free...

Etter ganske nøyaktig en uke i Rashediyeh sitter jeg og tenker på hva vi faktisk har opplevd her nede de første syv dagene. Jeg kunne aldri ha forestilt meg at det skulle bli så sterkt. Det første som slo meg da vi kom til Beirut og Tyr forrige helg var hvor utrolig vakkert og fredfyllt dette landet tilsynelatende virker. At det her har herjet en blodig borgerkrig for knapt tjue år siden virker helt uforståelig. Og da vi vandret gatelangs i Tyr, i påvente av innreisetillatelse til Rashediyeh, slo det meg at folkene her faktisk lever helt vanlige liv i fred og harmoni. Jeg fikk nesten en følelse av å bare være et par steinkast unna Norge, og tanken på at det pågår en voldsom borgerkrig i nabolandet Syria virker nesten enda fjernere enn der hjemme.

Selve møte med flyktningeleiren ble også en veldig sterk opplevelse. Bare på noen få dager fikk jeg en følelse av å ha startet et helt nytt liv her nede. Det første som slo meg var gjestfriheten og det gode hjerte til vår nye arabiske mor Amira og hennes familie. Og det andre var følelsen av å ha blitt en del av et levende og varmt samfunn som for resten av verden er helt fjernt og ukjent. Alt jeg hadde forestilt meg på forhånd var så totalt fjernt fra det som faktisk er virkeligheten her nede. Bare på en liten åkerflekk, kontrollert med jernhånd av den libanesiske hæren, lever det mennesker med de samme håpene og drømmene som jeg selv har. Men fordi de er fordrevet fra sitt egentlige hjemland, har de måttet skape sin egen framtid inne i leiren.

En dag jeg var på kjøkkenet hørte jeg Amira si: "Feel free". Jeg forbauset meg over dette. Hvordan kan man føle seg fri, innesperret i en flyktningeleir, og når israelerne på den andre siden av bukta lever på det som tidligere var palestinsk jord? Svaret fikk jeg etter en tur til The Qasmir river med en organisasjon i leiren kalt Al-Jalil. De organiserer turer og aktiviteter for barn og unge i Rashediyeh. Etter drøyt en halv times kjøretur fra leiren ligger en liten perle av en elv, godt gjemt blant trær og libanesiske åskammer. I det bussdørene åpner seg strømmer det ut barn og unge i alle aldere. De kaster seg uhemmet ut i den lille elva, danser, hopper og spretter, og jeg vil aldri glemme den livsgleden og lykkefølelsen disse palestinske ungene utstrålte den dagen. Da slo det meg at til tross for de omstendighetene de lever under, er de lykkelige i seg selv. Ingen libanesisk soldat eller israelsk okkupant hadde klart å ta fra de det de følte denne dagen. Følelsen av å være fri og samholdet med hverandre. Og det var det Amira lærte meg den dagen på kjøkkenet. Så lenge du føler deg fri, vil ingen kunne ta fra deg verdigheten, og aldri før har jeg møtt en dame med en slik grad av verdighet! Det er derfor ikke uten grunn at hun kalles dronningen av Rashediyeh!



Hilen Rune! :-)






Én kommentar

Trond

07.10.2012 kl.11:43

Hallo bro,
kjempe interresant å lese om de første inntrykkene og opplevelsene dere har i nytt land.
Ser frem til å høre om fortsettelsen :-)
Hilsener fra Northern fatherland
Bruttern

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits