I lys fra lynet...

Etter gårdsdagens traumatiske opplevelser med såkalt feiring av våpenhvilen på Gaza, med Kalashnikov-skyting utenfor stuevinduet til den nye kompisgjengen min, samt synet av en mann som prøver å stappe en unge inn i en ødelagte vaskemaskin på gata, trodde jeg dagen i dag skulle bli litt mer fredfull. Men Neeei da! Etter knapt to minutter ut i joggeturen i dag tidlig møter jeg en geværmunning fra to krabater som tilsynelatende er ute og jakter på småfugler. "Skal dere skyte meg?" er det første jeg klarer å hoste ut av meg etter å ha vært våken i knapt 15 minutter. "Ja", kommer det fra han som bærer børsa. "Hva faen er dette for noe tull" tenker jeg inni meg. "Ja du får gjøre ditt værste" er det jeg sier og stirrer han hardt inn i øynene mens jeg tar et skritt frem. De skjønner tydeligvis alvoret og rusler videre. Etter denne heftige starten på dagen tenker jeg at nå må det da endelig ta å roe seg. Men Neeei da! På vei til den lokale telefonsjappa støter jeg på nok en gjeng med gutter som løper etter hverandre med kjepper. I det jeg passerer stille forbi på sidelinjen blir jeg nesten slått til av en av de. Jeg stopper opp og sier at "Nå må dere ta å roe dere ned!" før jeg trasker videre. "Okei, så det er denne dagen i dag ja! Greit, hva blir det neste, Bring it on!" er det siste jeg tenker før jeg går inn og skal prøve å ringe. Litt småamper entrer jeg sjappa og det første jeg møter er en diger brumlebass som tydeligvis også er litt småamper. Jeg kjenner at dette kommer ikke til å utvikle seg til noe bra hvis jeg blir værende her inne for lenge. Fortvilet vandrer jeg videre i håp om å få tatt denne telefonsamtalen. Før jeg vet ordet av det kommer en scooter dundrende mot meg uten vett å stoppe. Rent instinktivt spretter jeg til siden og får til min store overraskelse øye på sjåføren, mannen som hadde tenkt å "skyte" meg tidligere på dagen. Og ut av alle gatehjørner spretter det et lass med gutter som er vitne til hendelsen. Jeg tenker at her er det hvertfall ikke vits i å leke helt, så jeg strekker armene i været og sier "There is no need to kill me yet, I'm here for you! Okay?". De tenker seg kort om skjønner fort at jeg er en av de norske solidaritetsarbeiderne som jevnlig jobber her nede. Vi blir alle ?kompiser? før jeg endelig kan traske videre og få gjort mitt nødvendige ærend! Fortsettelse følger! Garantert...

Rune 

"The answer my friend, is blowin` in the wind"

Glem kriveligheten, triveligheten og kjærligheten også for den del, virkeligheten er en 3-årig syrisk flyktninggutt med fluer i øynene i en teltleir fem minutter utenfor Rashediyeh. Hvor lenge må en 3- åring i en teltleir skrike før mamma kommer hjem? Dette er en virkelighet som deles av fem, seks treåringer og enda flere litt eldre barn, som driver hvileløst mellom de sju teltene som er provisorisk satt opp i et veikryss. Her deler sju familier toalett- og vaskemuligheter, en gassovn, og stort sett ingenting annet. Eller, de deler på alt, unntatt privatliv. Det er ikke-eksisterende.

"How many times must a man turn his head, and pretend that he just doesn`t see?" Bare innad i Syria er det rundt to millioner hjemløse. Over 385.000 syrere har flyktet til utlandet, i følge FN`s flyktningorgan UNHCR. 385.000. Det er på en måte bare et ubegripelig stort tall som svever over den monotone Dagsrevystemmen en tirsdagskveld, vi svelger det ned sammen med kaffen, et glass melk og knekkebrød med brunost. Det er kveldsnyttvirkeligheten. Men denne lille treåringen, som nettopp har lært seg å gå, han er mer enn bare et tall. Han er et nytt lite menneske, født som flyktning. Han er her, rett foran meg, og han snubler i en stein og mister balansen og skriker så tårene spruter, og det er ingen som trøster, og jeg tør ikke å ta han i armene mine, for da ville jeg selv trengt mer trøst enn det er mulig å oppdrive. Jeg glemmer han ikke. Han stabber standhaftig i vei med kjeksa i hånda, kledd i en ullgenser som ser ut som den klør noe infernalsk i varmen, og ingenting annet. Tårene ligger på lur i øyekroken, men han klarer på et vis å holde dem under kontroll. Men så snubler han i en stein, og hadde han ikke vært så myk så hadde han forstuet ankelen, men han detter, og det er nok, det er mer enn nok, jeg føler mer enn jeg tenker, at nå tenker han at nå er det nok, nå klarer jeg ikke mer, nå må jeg skrike. Og han skriker og skriker, og ingen trøster. Og alle disse 385.000 som har flyktet, de er mennesker, med sine drømmer og håp, selv om det nok er stadig synkende. Jeg tenker på min egen mormor, da hun døde. Hun var bare ett menneske, med sin egen historie. Ett menneske, og en nesten fullsatt kirke i begravelsen. Så mange var vi som var berørt av at hun ikke lenger fantes. For hvert av de 385.000 er det like mange historier, og like mange mennesker som er berørt av deres flukt. To millioner på flukt. Hvor mange døde? "How many deaths will it take til he knows, that too many people have died?"   

En tv står og flimrer i et hjørne. Barna er hjemme mens foreldrene er ute og jobber på åkrene, for mat eller penger; "noss, noss", half, half. Aldri har jeg vel vært så glad over å kunne noen gloser på noens språk enn her, sittende på huk på gulvet i et telt hos syriske flyktninger. Det løser opp stemningen, det gjør det litt lettere. Skjønt, hvor lett kan det være, å komme på besøk i en flyktningleir å være rik og hvit? Etter rådslagning med min palestinske venninne og oversetter har jeg kjøpt en pakke med brød og en ost til hver av de syv familiene, og en pakke med kjeks til barna. Det er akkurat så mye og så lite at det ikke føles kleint. "You understand the orphanage with his gun."

En av kvinnene er gravid, 20 år gammel. Hun vet ikke hvor hun skal føde sitt første barn, sannsynligvis her i teltet. Blikket febermatt, øyenbrynene tynt streket opp med sminkeblyant, hijaben stram over panna. Barnet som skal komme vil ikke finnes i noe som helst register på noe som helst kontor. Selv vet hun ikke hvor lenge de skal bo i det teltet som nå er hjem, eller hvordan det kommer til å gå under den neste regnskura. 20 år. Mannen er en god del eldre enn henne, sitter og drikker te og er ulastelig antrukket i svart skjorte i et stoff som ligner på silke. Ååå, men jeg vet ikke om han er en bra mann, om han er en bra mann for henne, under hvilke omstendigheter hun ble gravid. Kanskje hun skulle hatt en annen. "You say you`re looking for someone who`s never weak and always strong, to carry flowers constantly and come each time you call, some one who will die for you and more! But it ain`t me babe, it ain`t me your looking for, babe".   

 Ei tretten år gammel jente som er hjemme alene med sine småsøsken på ni, åtte, sju og tre år. Tretten år! Jeg ser ungdommen og drømmene i øynene hennes, og de litt keitete ?tretten år gammel jente- bevegelsene?, hun står liksom og vrir seg litt mens hun vifter bort fluene rundt øynene på den minste av søsknene. Hun er den eldste som er hjemme i det teltet, så hun får ansvaret for brødet og osten. Jeg spør henne om hun også vil ha en av kjeksene de minste ungene har fått, men hun peker på lillebroren sin; gi den til han isteden. Hun ville heller gått på skole, men hun må være hjemme mens mora er på jobb. Og om mora hadde vært hjemme hadde hun ikke kunnet gått på skole likevel; hvilke rettigheter har hun som papirløs flyktning i Libanon? Jeg får ikke noe svar på det spørsmålet om hvor far er. Hun er tretten år. "May you stay forever young".

På vei hjem blir jeg stoppet i checkpointen. De kjeder seg i dag, og har funnet fram en slags mobil spikermatte som de kjører fram og tilbake foran de ventende bilene. De studerer passene våre i nærmere tjue minutter, selv om jeg er overbevist om at i alle fall den ene av dem har sett meg før. Endelig gir de da sitt tause samtykke, og jeg pakker passet godt ned i veska, med hamrende hjerte. Jeg går ut av drosjen litt før det siste stykket hjem, så det skal bli lettere for han å snu. I det jeg runder det siste hjørnet på vei hjem til Amiras falafel ser jeg to gutter i åtte, ti-årsalderen som sitter midt oppi en haug av søppel og bildeler. De vinker og smiler til meg, mens de fikler med en piggtråd. "It`s not dark yet, but it`s getting there".    

 Ragnhild

"Krivelighet, kaffe, kjærlighet og Klassekampen"

Forrige gang skrev jeg at jeg snubla rundt og lette etter kjærligheten, gjorde jeg ikke? Vel, den er her overalt rundt meg, og etter hvert også i meg. Den sitter i ryggmargen på den gamle mannen med rød kuftye som sitter på huk i grønnsakshagen sin omgitt av en sterk duft av koriander. Han snur seg mot meg da jeg går forbi og hilser meg salam aleikum. Den stråler fra øynene til de gamle tannløse konene som sitter i døråpninga med kaffekoppen sin og ønsker meg velkommen inn; faddal, faddal, habibti! Den bor i hendene til kvinnene som sitter på gulvet i et grønt hav av oliven og kutter hver enkelt oliven i fire, så det skal trenge inn nok olje og salt. Jeg klarer nesten ikke å ta blikket fra disse hendene. Sterke, brune med lange fingre, store hender har de, disse damene, og jeg tenker på hva de har håndtert gjennom livet. De sluntrer ikke unna en eneste oliven, og jeg tenker at like kjærlig og bestemt har de oppdratt barn og barnebarn og nabobarn og laget uendelige mengder hummus, supper, kafta og falafel, kokt kaffe og lagd te, vasket klær og hengt dem opp i en evig runddans, vært ei hånd å holde i for mennene sine når kvelden endelig har kommet. Den samme kjærligheten er det de overøser meg med; " abibti inti"! Kjære du. Den er litt røffere innpakket kjærligheten fra guttene på kafeen, men budskapet er det samme; " Relax, and enjoy! We take good care of you, you know!"  Kjøpmannen på hjørnet er likevel best ; " I love Norway, and I love you"! 

Også var det kriveligheten da. Jeg har forsonet meg med at en joggetur om morgenen, litt valnøtter og en melkeskvett i kaffen gjør meg glad. Jeg blir en bedre solidaritetsarbeider hvis jeg er glad. Kunsten er jo selvfølgelig å føle seg like glad, uavhengig av disse ytre, høyst fysiske elementene. Gleden skal komme innenfra, sier yogaen. Men noen ganger må man ha litt hjelp fra det utenfor, for å finne fram til det som er innenfor, eller hva? Hvis jeg for eksempel tar den joggeturen, blir jeg adskillig mer konsentrert og hyggelig under samtalen med lederen på biblioteket etterpå, noe som i sin tur resulterer i en middagsinvitasjon hjemme hos henne, som igjen gir meg et innblikk i en annen palestinsk families hverdag, og det er jo nettopp det jeg er her for. Det må da være bra? Et godt stykke real konsekvensetikk. 

Så hvorfor synes jeg det er så ekkelt å være her, likevel? Tross all kjærligheten og maten og virkelig verdens beste kaffe med kardemomme. Hvorfor klarer jeg ikke å bli kvitt denne udefinerbare følelsen av kvalme, eller et annet ubehag som ligner litt på det man får etter å ha spist seg stappmett på restaurant og det første man møter når man kommer ut døra er ei åpen barnehånd og to tomme øyne. Følelsen av å være alt for mett. Men det er jo ikke det jeg gjør her, det finnes takk og pris ingen restauranter i leiren, og jeg er jo her for å være solidaritetsarbeider, for å gjøre noe godt, gjøre noe som kan bety en forskjell i en annens liv! Det kan da ikke ligge noe annet enn godhet bak et ønske om å gjøre noe sånt? Svaret får jeg i en artikkel i Klassekampen ( tusen, tusen takk for bunken med aviser, Elisabeth! Habibti!), som i likhet med jogging og valnøtter er noe av det beste jeg vet. Der står det under kronikk og debatt: ? Et snikende ubehag?, av Eva Ljosvoll ( Klassekampen 23.10.12). Hun forteller om da hun var med og bygde skole et eller annet sted i Øst- Europa. Det i seg selv var ikke problemet, øst-europeere må jo også få gå på skole. Nei, det var mer kombinasjonen av underholdning, ferie og meningsfullhet, å føle seg riktig og viktig. Senere forteller hun om da hun var bøssebærer for tv- aksjonen, og fikk høre at hun var så flink, der hun var ute og gikk i det fine høstværet. Det er akkurat det; alle sa til meg før jeg dro at jeg var så flink, så meningsfullt det må føles og så godt et menneske jeg er. Jeg syntes det var ekkelt allerede da, for det er ikke stolthet jeg føler, det er snarere, som Eva Ljosvoll sier, at? jeg kan bruke verdens urett til å skape mening i eget liv, og det synes jeg er flaut?.  Det er det det er, flaut, å være rik og vestlig, med et norsk pass. Men, tilbake til konsekvensetikken; uansett all verdens urett og årsaker til at jeg er her, så er jeg her, nå, og hvis det kan føre til at den lille jenta som tar hånda mi på vei hjem fra skolen og lærer seg et par nye engelske gloser av meg kanskje får en ekstra motivasjon til å ta med utdanning når hun blir stor, så må jo det være bra!

Yogaboka sier; "of course, even here we can wonder; if I am to lead a sacrifical life, how can I eat, how can I clothe myself or have a house of my own" Så kommer yoga-gullet; "you can have all these things to equip yourself to serve others. You must have a bed to rest in to feel refreshed in the morning to go out to serve others. You muse eat to have enough energy to serve others. So you do everything with the idea that you are preparing yourself to serve others".

Hah! Den satt. Jeg går ned og tar oppvasken for Amira.

 

Ragnhild

Ny bildeserie fra Libanon

Nå har vi vært i Libanon i åtte uker og oppdraget er godt og vel halvferdig. Helt merkelig å tenke på at om ikke lenge sitter vi på flyet tilbake til Norge igjen. Til tross for urolighetene på Gazastripen går livet i leiren som normalt, men vi merker naturlig nok spenningen og aggresjonen hos mange av palestinerne inne i leiren. Jeg har både blitt "skutt" på, kastet stein etter og fått slengt fraser som " fuck you" etter meg. Det er tydeligvis ikke alle som skjønner at vi er her for å støtte de som bor i Rashediyeh. Så nå kan jeg forstå hvordan det er å være "ashnabie" eller utlending! Uansett så har vi mange gode minner å ta med oss hjem igjen, og her er en ny bildeserie fra livet i Libanon!

 

Fredagene tilbringer vi på biblioteket. Og bildene under har vi fått noen av ungene i sving med engelske wordgames. Ungene har til tider ekstremt høyt energinivå, så det hender vi må spille fotball med de en halv times tid først for å få roet de ned. 

 

 Sjefen for handicapsenteret Abu-Jihad hvor vi også jobber er en blind mann. Og her trygt geleidet av undertegnede gjennom gatene i Rashediyeh.

 

Guttaboys med husfaren selv til venstre, de to yngste sønnene til høyre og den "fremmede" hvite mannen i midten.

 

Markering av dødsdagen til Yasir Arafat i UNESCO-bygget i Beirut.

 

Avkobling er viktig for å fordøye alle inntrykkene her nede. Her etter nesten en og en halv time med intens kamptrening med den lokale læremesteren som har bakgrunn fra både karate og aikido.

 

På vei hjem til Rashediyeh. En tilsynelatende idyllisk plass, men for knapt seks år siden "regnet" bombene fra Israel her under krigen i 2006.



That's all folks!

Rune :-)

Religion og krig og fred og sånn...

Jeg sitter og vrir meg i frustrasjon og klør meg i det løst hengende håret mitt. Til og med det irriterer meg; hvorfor kan jeg sitte her med håret mitt i fritt fall nedover skuldrene og t- skjorte og bukse ( som riktignok er veldig vid, men dog ei bukse, og mye mer luftig enn lag på lag med skjørt) og skravle med Rune, som jeg verken er gift eller i slekt med, mens resten av de la oss si ca. 15000 ( det bor totalt ca. 30000 i hele leiren) andre kvinnene i min umiddelbare nærhet må ta på seg hijaben bare for å gå på kjøkkenet og lage seg en kopp te hvis det er en mann som verken er ektemann eller slektning på besøk?

Vræææl, hvorfor er det sånn?! Jeg tar på meg ei enda videre bukse og singlet under t-skjorta, og bestemmer meg for å ta en joggetur langs strandpromenaden, for å se om det kan roe meg ned. Det har ikke noen umiddelbar terapeutisk effekt; det første som møter meg langs stranda er badende jenter helt ned i 12- årsalderen i full påkledning med hijab og bukse og skjørt, og menn i alle aldre som sprader ubekymra og glanende rundt i truse. Selv holder jeg blikket i retning asfalten, siden jeg som jente har blitt anbefalt å ikke møte blikket til eventuelle beilere, spesielt de i neongrønn badebukse. Jeg løper forbi kvinner med bæreposer som stønner ?shoob, shoob iktir?; varmt, veldig varmt, mens svetten siler langs hijabkanten. Jeg føler meg nærmest skamfull der jeg sprinter fordi i joggeoutfiten min, mens jeg tidligere irriterte meg over at jeg ikke kunne løpe i shorts og singlet.  Løpende forbi de heldekkende kvinnene i 30 varmegrader føler jeg meg uforskamma lettkledd, og blir rasende igjen; det er så urettferdig!!!! Og hvorfor og hvordan kan de finne seg i det, hvorfor river de ikke av seg hijaben og legger på svøm i det asurblå middelhavet?!

Når jeg kommer hjem er jeg mer krakilsk enn noen gang, og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Det hjalp øyensynlig ikke med fysisk aktivitet, da må jeg sette min lit til åndelige føde. Jeg blar frenetisk i Kari Vogts ?Islams hus?. Jo da, her er noe. Islam betyr direkte oversatt ?underkastelse?. Underkastelse, overgivelse eller en hengiven akseptasjon av Guds vilje; den som overgir seg er en sann muslim.

For en hardbarka ateist, eller i det minste en hengiven agnostiker, sitter denne underkastelsen langt inne. Jeg er oppdratt til å tro på meg selv framfor noe annet, stole på mine egne evner til å fatte mine egne beslutninger og treffe mine egne valg, tro på menneskets frie vilje. Min tanke er fri! Det rokker altså ved grunnpilarene i min barnelærdom når enhver avtale, eller beslutning, avsluttes med et megetsigende ?insh`allah?. Om Gud vil, så møtes vi i morgen. Om det skulle vise seg at Gud har en annen plan for oss akkurat da, vel så var det hans vilje, og det er det ingenting å gjøre med. I siste instans er det altså ikke du selv som bestemmer, men noen andre, en? Gud?, hva nå det egentlig innebærer. Det er noe allmektig, det er i alle fall sikkert, for som Amira sier; ? what we can do, it`s written in the book?. Det sier kvinnen som mistet sin første mann i leirkrigene. Er det på denne måten hun klarer å forsone seg med det, å finne en mening? Hvordan klarer hun å overholde ?en hengiven akseptasjon av Guds vilje?? Amor fati, elsk din skjebne. Det ligger selvfølgelig også en frihet i dette; å overgi seg totalt. Å nettopp ikke være sin egen lykkes smed, men legge livet sitt i Guds hender og la hans vilje skje, i himmelen som på jorden, i evighet, amen. Var det ikke sånn da?

Suser videre til overskriftene i Daily Star, Libanons engelskspråklige avis. Det står en ganske lang artikkel om Cairo; the worlds most 24- hour city?. Det har kommet forslag fra myndighetene om å innføre stengetider for alle butikker klokka 22, og til midnatt for restauranter. Dette vil slite mindre på arbeidstagerne som dermed får litt mer søvn og blir med produktive, samt spare strøm. Noen ser på dette som et utslag av islamistenes maktutøvelse: ? so first they will tell us we can`t stay up late. Then they will tell us ( women)  we should stay home. It makes me nervous?. Sherine, obarnsmor.Jeg ville automatisk støttet forslaget, antikapitalist som jeg jo er. Ville det gjort meg til en ekstrem islamist i denne kvinnens øyne? Hva er egentlig forskjellen på antikapitalisme og islam?    

Hoff. Jeg finner jo bare nye spørsmål. Jeg får prøve å spise litt, kanskje jeg rett og slett bare er sulten? Amira tusler rundt på kjøkkenet i hjemmekjolen med korte ermer, og uten hijab. Vi går nå og fniser og småprater litt om dagens store og små hendelser, da Rune plutselig melder sin ankomst. Amira skvetter litt til og begynner å lete etter hijaben, og jeg slipper det jeg hadde i hendene og styrter til for å hjelpe henne, og det er en helt instinktiv bevegelse, jeg tenker ikke over hvorfor jeg gjør det, jeg irriterer meg ikke en gang over at Rune ikke kan komme inn på kjøkkenet før hun er påkledd, jeg bare føler det; hennes angst for å bli sett uten hijab blir min egen og jeg roper til Rune at han må vente.  Jeg kjenner det på meg at det ville vært helt krise hvis Rune hadde kommet inn nå. Jeg rekker ikke å reflektere eller stille spørsmålstegn ved noe, jeg føler bare helt intuitivt en dyp respekt for Amira.

Jeg tenker at det øyeblikket, denne hendelsen, den var viktig. Det var noe som klikket litt på plass. Noen ganger handler det rett og slett bare om å slippe det evige jaget etter å forstå, forstå, forstå, men bare?.åpne hjertet.

Angeli modra. Om, shanti, shanti, shanti.

 

Ragnhild

Like før det smeller...

Det er mandag ettermiddag i leiren og jeg ligger på sengen og slapper av etter en hektisk dag på handicapsenteret Abu-Jihad. I nabosengen sitter Ragnhild og skriver etter dagens hendelser i det det tikker inn ei melding på mobiltelefonen vår. Den er fra Elisabeth i Palestinakomiteen hjemme i Norge og hun ber oss umiddelbart lese tilsendt epost angående sikkerhetssituasjonen i Libanon. I det vi begynner å lese kjenner jeg spenningsnivået reise seg fra ryggmargen. De diskuterer hvorvidt det er sikkerhetsmessig forsvarlig at vi fortsetter oppholdet, samt mulige evakueringsruter dersom hovedveiene skulle bli stengt. Hvis det først bærer utfor, kan dette skje svært fort og da er det i værste fall rett ut. ?Dette er ikke noe tull? er det første jeg sier til Ragnhild. Vi starter umiddelbart å pakke klart sekker og kofferter i tillfelle evakueringsvarselet kommer. Ut på kvelden ringer Elisabeth og orienterer oss om situasjonen. Vi får medling om at det neste døgnet blir avgjørende  og at vi må holde oss inne i leiren, samt være på evakueringsberedskap med 1 times varsel.

 


Helilkoptere fra den Libanesiske hæren på patrulje over Tyr!

Samtidig raser opprøret i Beirut og den libanesiske hæren jobber på spreng for å roe gemyttene. Litt senere setter vi oss ned med Amira og drøfter situasjonen. ?This is Lebanon! It happens from time to time, but what can we do?? er det hun beroliger oss med. Hva? Hvordan kan man si noe sånt!? Bare et par timers kjøring unna sendes norske hjelpearbeidere hjem, men hva skal vi gjøre? Løpe å gjemme oss? Nei, her har menneskene lært seg å leve med denne gjentakende trusselen om krig og elendighet, og likevel er de så rolige og fredelige til sinns. Så vi går til sengs den kvelden med visshet om at vi slipper å dra hjem igjen. Og sant som det er sagt, når jeg våkner neste morgen er det som å våkne til en ny verden! Det virker som om de siste dagene med nerver i høyspenn pluteslig har sluppet taket. Alt virker så fredfullt igjen, folk på gata smiler og barna leker i gatene. Dette er virkelig virkeligheten i Libanon!

 


Barn som øver seg til fastebrytningsfesten Eid al-Fitr førstkommende fredag!

 

Rune

Ragnhild - Uke 3 og 4

Virkeligheten, kriveligheten?eller hvordan var det nå igjen?

Dette diktet av Jan Erik Vold slår meg plutselig med ny aktualitet i dag. Før har jeg bare betraktet det som et litt morsomt og finurlig lite dikt, uten de helt store referansene til eget liv. Nå føler jeg meg omgitt av virkelighet på alle kanter, bare på veien ut av leiren er det som om jeg beveger meg gjennom flere lag av virkelighet; de tannløse gamle konene som sitter i døråpningen og drikker kaffe, guttene som flyr rundt i gatene med gevær og roper ?fuck you, fuck you?, vaskevann som helles ut av et vindu, og når vi nærmer oss utgangen har checkpointvaktene gravd opp en diger sandhaug som vi må forsere; enda en hindring på veien ut, og enda et symbol på den virkeligheten folk lever under her; et liv i eksil.

Men hovedgrunnen til all denne fornemmelsen av at vi lever så tett på virkeligheten, er gårsdagens bilbombeeksplosjon i Beirut, ca. en og en halv times kjøretur herfra. Vi er på vei inn til Tyr for å kjøpe Daily Star, Libanons engelskspråklige avis. Tidligere reportasjer om bilbomber og eksplosjoner har jeg som regel fått med meg fra lenestolens dyp, i den lune stua til mamma og pappa. Det føles unektelig  virkeligere denne dagen; jeg kjenner flere som er i Beirut nå, og det var vel i grunnen bare tilfeldig at vi ikke dro dit selv denne helga, men hadde planlagt å dra neste helg. Akkurat den tanken blir nesten i virkeligste laget.

Vi stuper ned i avisa og en kiwijuice. Virkeligheten er blodig og ufattelig ensom. En av artiklene portretterer en gammel dame som sitter utenfor ruinen av det som for et par timer siden var huset hennes; ? I don`t have anyone anymore, I don`t know where to go?. Det er minst fem drepte, og over hundre sårede. Målet var den 47- årige Wissam al- Hassan, en av Libanons viktigste sikkerhetsforkjempere. Han var blant annet sentral i en massiv operasjon for å avsløre Israels spionnettverk i Libanon, og han var hjernen bak en etterforskningsgruppe som førte til arrestasjon av den tidligere ministeren Michel Samaha, en av Assad- regimets allierte. Tidspunktet for angrepet var nok heller ikke tilfeldig; neste helg er Eid-al-Adha, tidspunktet for den årlige pilegrimsvandringen til Mekka. Ferden avsluttes med offerfesten id-al adha, som feires over hele den muslimske verden med et dyreoffer. Denne festen er som regel et boost for den libanesiske økonomien, hotelleierne hadde allerede begynt å merke en økning i bookingene. Nå skremmes turistene naturlig nok unna, og en nøkkelperson i handelsstanden uttaler følgende; ? the situation is already very bad, and we are facing a situation more diffucult than during the 2006 conflict with Israel?.  En professor i islamske studier ved Det amerikanske universitetet i Beirut, Ahmad Moussali kommenterer : ?Hasans assasination sent political messages both at home and abroad. But the most important message is that the situation in Syria will not remain confined to Syrian territory and will plunge Lebanon into conflicts of high-level tension. Og verre;  ? Hasan`s assassination is a trap to play the Lebanese against each other?. Flere libansere har twitret I avisa, og sier at dette er som et Deja Vu fra borgerkrigen. Libanon. Det er landet jeg befinner meg i nå. Denne eksplosjonen skjedde mindre enn to timers bilkjøring fra her jeg er. Dette er min virkelighet.

Vi går hjem og drikker kaffe hos Amira; ? this is Lebanon, my dear. It happens from time to time?. Hennes virkelighet sentrerer seg likevel mer om den alt for salte chillien som hun kjøpte av ei nabokone her i Rashedieh fordi hun visste at hun trengte pengene, istedenfor å kjøpe av en i Al Bas, som hun pleier. Dessuten glemte hun å vekke yngste sønnen sin klokka tre i natt da han kunne ha tjent seg noen slanter ved å hjelpe til å gjøre klart frukt- og grønnsaksmarkedet til åpningstid. Hun har en nær slektning som er syk, og selvfølgelig; ? did you like the food today, my dear? Just tell me what you like, then I can make more of that?. Dette er også min virkelighet; omfavnet av Amiras urokkelige menneskelighet.

Senere på dagen får jeg en tekstmelding fra mamma; hun ønsker oss god helg, har nettopp satt en brøddeig og satser på å få beisa ferdig østveggen av huset hvis været holder seg. Det er ei tekstmelding jeg vil huske; min virkelighet innbefatter også dette; vegger må males og brød bakes. Den virkeligheten er litt kriveligere, selv om den er lengre bort.

Og min innerste og sanneste virkelighet? Jeg snubler rundt og leter etter kjærligheten. Jeg tenker at det gjør vi alle, på hvert vårt vis. Det gjør de hijabkledde ungjentene som vokser opp mellom trange gater i en flyktningleir. Det gjør guttene som herjer rundt her og skyter duer. På et eller annet punkt gjør også de libanesiske grensevaktene med maskingevær og spikermatte det også. Er det kanskje alle menneskers sanneste søken? Og likevel kriger vi med hverandre, i det store og i det små. Det blir for mange konkurrerende virkeligheter oppå hverandre, for ikke å snakke om kriveligheter;

Kriveligheten,

sier du, kriveligheten

er mye kriveligere

enn virkeligheten, synes

 

du ikke? Jo, det er vel

så, svarer jeg, men

virkeligheten

er nå virkeligere

 

da. Du sier hva

hjelper det

mot kriveligheten

så krivelig som den er.

 

Ragnhild :-)

Rune - Uke 2

Libanon i bilder...

Denne gangen skal jeg ta dere med på en liten bildeserie på hva vi har opplevd de første 14 dagene her nede. Noe av det første vi la merke til var husene og hvordan folk bor inne i leiren. Bildet under er tatt fra stranda i Rashediyeh. Bygd i massiv betong og murstein, og ofte bare med laken som skjermer for vær og vind.




Dette bildet er fra en fantastisk fin tur vi hadde til The Qashmir river med barn og unge fra en organisasjon i leiren kalt Al-Jalil. Her traff vi våre to danske venner, Kim og Kristine, som for tiden oppholder seg i Beirut.


Allerede etter første uka her nede begynte vi så smått å jobbe. Her fra en time på handicapsentert Abu-Jihad, hvor vi har alt fra tegning, form og farge til enkelt engelskundervisning for barn og unge med psykisk og fysisk handicap.




Lederen for organisasjonen Al-Jalil, Hussein Charary, ble vi allerede kjent med første kvelden etter et trivelig kaffebesøk hjemme hos hans familie. Han visjon er å skape håp for barn og unge i leiren gjennom blant annet sportslige aktiviteter og turer ut av leiren. Hussein kommer for øvrig til å bli en nøkkelperson i det jeg har valgt å for kalle "Project Hope". Det kommer mer om dette prosjektet senere!


Her fra ukens faste trening for ungdommene i leiren. 



Kveldene her nede brukes til så mangt. Hvis det ikke går i planlegging eller bloggskriving, er det ikke noe problem å finne folk og henge med. Her fra et lokalt slag i sjakk ute på gata!



Vi var også så heldige å bli kjent med den norske sykepleierstudenten Marit som bodde hos Amira den første uken sammen med oss. Nå er hun i det som beskrives som en av de værste flyktningeleirene i Libanon, Borch El Brasjne i Beirut. Der merker de blant annet direkte borgerkrigen i Syria ved at flyktninger strømmer inn til leiren. Jeg og Ragnhild drar mest sannsynlig til Beirut i slutten av oktober for å besøke Marit og se på leiren. Det skal virkelig bli spennende!



Det blir mange sterke opplevelser og inntrykk, og derfor er det viktig med litt avkobling. Her fra en joggetur inn Tyr, nydelig kveldssol og herlig sommertemperatur!



Det var alt for denne gang folkens!

Rune :-)

Ragnhild - Uke 2

Nederlaget...

Jeg har fått influensa og ligger og svever inn og ut av feberfantasiene, samtidig som jeg leser ?Vitne? av Gunnar Hybertsen. Det føler jeg meg etterhvert enda sykere av, og gir til slutt etter for lysten til å lese krim i stedet. Men jeg blir visst forfulgt, boka åpner med et sitat av Sandemose: ?Nederlag skal opp i lyset, ikke graves ned, for det er på nederlagene en blir menneske. Den som aldri erkjenner sine nederlag, forblir en gjøgler, han bærer ingenting inn i fremtiden?. Var det dette Odd Karsten Tveit tenkte på da han skrev ?Nederlag?? Få det opp i lyset?

Jeg klarer ikke å koble av uansett, og setter meg like gjerne opp for å skrive. Jeg føler meg omringet av nederlag. Det siste da glasset mitt med c-vitamin brusetablett faktisk bruset over, fordi jeg hadde alt for mange tabletter i. Jeg klarer ikke en gang å få i meg en skarve vitaminpille på forsvarlig vis, mens menneskene jeg omgir meg med har klart å etablere et anstendig liv under vanskeligere livsbetingelser enn det jeg hadde kunnet forestille meg. Selve årsaken til at jeg er her, er jo fundamentert på det mer og mer åpenbare nederlaget over at verden er som den er. Noen mennesker er flyktninger hele sitt liv, mens andre kan reise fritt hvor og når som helst, og ha et hjem å komme til. Jeg kan velge å bruke tre måneder av mitt liv i en flyktningleir på å få meg nyttige erfaringer, opplevelser og kunnskap. Og så kan jeg på samme måte velge å venne hjem.

Hjem til et hus med fire vegger og et tak som ikke behøver og holdes på plass av bildekk og steiner. Hjem til et kjøkken der det utelukkende skyldes meg om innholdet i kjøleskapet blir dårlig, og ikke at strømmen plutselig er borte et halvt døgn. En bakebenk der jeg kan se ut på åpent hav istedenfor rett inn i en sundrevet pressenning. Et hjem og en skog. En skog med frisk luft og trær. Åpne, grønne sletter, og stillhet, stillhet og rent vann som sildrer i en bekk. Et klasserom med tavle og kritt det går an å skrive med, en lærer som ikke slår og som dessuten har flere vekttall i pedagogikk. Nederlaget ljomer i meg og rundt meg på første skoledag. Jeg skal ha engelskundervisning for ei gruppe på ti elever, der en har Downs syndrom, flere har andre mindre diagnostiserbare lidelser og syndromer, og ganske fort skjønner jeg at de fleste ikke kan skrive på arabisk en gang, langt mindre på engelsk. Lettere febrilsk begynner jeg å skrive noen ord med arabiske skrifttegn som jeg har lært meg i løpet av mine tre timer med arabiskundervisning. De skjønner ikke hva det betyr. Jeg kunne jo tolket det som et tegn på at mine evner til å skrive arabisk ikke akkurat er fremragende. Da jeg skrev de samme tegnene for Amira dagen før hadde hun ingen problemer med å forstå det. En av jentene i naborommet ligger og hyler på en madrass. I det andre rommet er en snekkergruppe i gang med sveising og saging. Mitt prøvende ?good morning? blir selveste manifestasjonen av det totale nederlaget. Hva kan jeg bidra med her? Hvordan vil det å kunne lære seg å si navnet sitt på engelsk kunne bety noe for disse elevene? Det føles så totalt meningsløst. Og hvis jeg mot all formodning skulle greie å utgjøre en forskjell til det bedre om så bare for èn av elevene mens jeg er her, vil det ikke da være enda mer brutalt, enda råere, å bare stikke hjem igjen, med passet mellom bena?

Nederlaget. Erkjenn det og bring det fram i lyset. Det er det jeg skal gjøre når jeg kommer hjem. Bring det opp og fram, og bli et menneske, ikke en gjøgler. 

 

Ragnhild :-)

Rune - Uke 1

Feel free...

Etter ganske nøyaktig en uke i Rashediyeh sitter jeg og tenker på hva vi faktisk har opplevd her nede de første syv dagene. Jeg kunne aldri ha forestilt meg at det skulle bli så sterkt. Det første som slo meg da vi kom til Beirut og Tyr forrige helg var hvor utrolig vakkert og fredfyllt dette landet tilsynelatende virker. At det her har herjet en blodig borgerkrig for knapt tjue år siden virker helt uforståelig. Og da vi vandret gatelangs i Tyr, i påvente av innreisetillatelse til Rashediyeh, slo det meg at folkene her faktisk lever helt vanlige liv i fred og harmoni. Jeg fikk nesten en følelse av å bare være et par steinkast unna Norge, og tanken på at det pågår en voldsom borgerkrig i nabolandet Syria virker nesten enda fjernere enn der hjemme.

Selve møte med flyktningeleiren ble også en veldig sterk opplevelse. Bare på noen få dager fikk jeg en følelse av å ha startet et helt nytt liv her nede. Det første som slo meg var gjestfriheten og det gode hjerte til vår nye arabiske mor Amira og hennes familie. Og det andre var følelsen av å ha blitt en del av et levende og varmt samfunn som for resten av verden er helt fjernt og ukjent. Alt jeg hadde forestilt meg på forhånd var så totalt fjernt fra det som faktisk er virkeligheten her nede. Bare på en liten åkerflekk, kontrollert med jernhånd av den libanesiske hæren, lever det mennesker med de samme håpene og drømmene som jeg selv har. Men fordi de er fordrevet fra sitt egentlige hjemland, har de måttet skape sin egen framtid inne i leiren.

En dag jeg var på kjøkkenet hørte jeg Amira si: "Feel free". Jeg forbauset meg over dette. Hvordan kan man føle seg fri, innesperret i en flyktningeleir, og når israelerne på den andre siden av bukta lever på det som tidligere var palestinsk jord? Svaret fikk jeg etter en tur til The Qasmir river med en organisasjon i leiren kalt Al-Jalil. De organiserer turer og aktiviteter for barn og unge i Rashediyeh. Etter drøyt en halv times kjøretur fra leiren ligger en liten perle av en elv, godt gjemt blant trær og libanesiske åskammer. I det bussdørene åpner seg strømmer det ut barn og unge i alle aldere. De kaster seg uhemmet ut i den lille elva, danser, hopper og spretter, og jeg vil aldri glemme den livsgleden og lykkefølelsen disse palestinske ungene utstrålte den dagen. Da slo det meg at til tross for de omstendighetene de lever under, er de lykkelige i seg selv. Ingen libanesisk soldat eller israelsk okkupant hadde klart å ta fra de det de følte denne dagen. Følelsen av å være fri og samholdet med hverandre. Og det var det Amira lærte meg den dagen på kjøkkenet. Så lenge du føler deg fri, vil ingen kunne ta fra deg verdigheten, og aldri før har jeg møtt en dame med en slik grad av verdighet! Det er derfor ikke uten grunn at hun kalles dronningen av Rashediyeh!



Hilen Rune! :-)






Les mer i arkivet » November 2012 » Oktober 2012 » September 2012
hits